Adrian lot henne henge. Minutter passerte — eller kanskje sekunder, Emma hadde sluttet å skille dem fra hverandre for lenge siden. Det eneste som eksisterte var mørket bak silkebindet, regnet som trommet mot ruten, og varmen fra Adrians hånd som hvilet mot hoftebeinet hennes. Lårene skalv fremdeles, små ustanselige rystelser som hun ikke kunne kontrollere, og hver gang hun trakk pusten, strammet blusen mot albuene og minnet henne om hvor avkledd hun var.
Så hørte hun en metallisk klikk.
Kjeden som holdt henne oppe, løsnet. Tyngden i armene kom tilbake som en bølge — stiv og sviende etter å ha vært strakt over hodet så lenge. Hun vaklet, og Adrians hender var der umiddelbart. Den ene på korsryggen, den andre rundt overarmen. Fast, varm, umiskjennelig.
"Greit," sa han, nært øret hennes. "Jeg har deg."
Han lot henne stå et øyeblikk, bare holde henne, mens blodomløpet fant tilbake til fingrene. Så førte han henne bort. Føttene hennes møtte gulv som skiftet fra tre til noe mykere — teppe. Luften ble annerledes. Varmere. Lukten av rent sengetøy og noe med lavendel.
Sengen. Hun kjente kanten mot leggene før han sa noe.
"Sitt."
Hun satte seg. Madrassen ga etter under vekten hennes, og en utånding slapp fra henne som hun ikke hadde visst at hun holdt inne. Adrians hender fant den ene ankelen, så den andre. Tau. Grovt, men ikke skrapende — mykt, bundet bomullstau som han surret rundt anklene med metodiske, jevne bevegelser. Han åpnet knesluttene, spredte bena hennes, og festet tauene til sengestolpene nederst. Stramt nok til at hun ikke kunne lukke lårene. Ikke stramt nok til å gjøre vondt.
Så armene. Han løftet den ene over hodet hennes og festet den til øvre stolpe, så den andre. Nå lå hun spredt, åpen, fullstendig utsatt — fortsatt i den svarte behåen, med blusen hangende som et glatt skall rundt albuene, og alt hun kunne se var mørke.
"Vakker," sa Adrian. Ikke som et spørsmål. Som en konstatering.
Hun hørte ham ta et skritt bort. Noe som ble åpnet — en skuff, kanskje. Så kom lyden tilbake, og luften rundt hennes venstre bryst forandret seg. En tynn, kildende berøring som streket over huden over kanten av behåen. En fjær. Hun kjente det umiddelbart — den lette, ustoppelige kilingen som fulgte kanten av stoffet, over kravebeinet, ned langs brystkassen, over magen som strammet seg av ren refleks. Hun prøvde å holde seg i ro, men fjæren fant navlen, strøk sakte nedover mot linjen på buksene hennes, og hoftene hennes rullet en liten, ufrivillig bevegelse mot madrassen.
"Fortell meg hva du kjenner," sa Adrian.
"Fjær," hvisket hun. "Det kiler."
"Mer."
"Varmt. Du puster på meg."
Det gjorde han. Hun kjente varm ånde mot innsiden av låret, like over kneet, og fjæren fulgte etter — nedover innsiden av det ene låret, over det andre, i sakte, torturerende sirkler som nærmet seg der bena møttes uten å komme frem.
Så forsvant fjæren.
Stillheten varte i tre hjerteslag. Så — varme. Riktig varme. Flytende, dryppende varme som traff huden rett under kravebeinet. Stearinlys. Voksen som rant nedover brystbeinet i en tynn linje, varm nok til å gjøre henne gispe, ikke varm nok til å brenne. Den føltes som en finger av ild som langsomt glidde nedover, mellom brystene, over magen, og stoppet rett over buksekanten. Hennes rygg buet seg fra madrassen. En lyd kom fra henne — et kort, ustabilt stønn.
"God jente," sa Adrian igjen, og ordet traff henne lavt i magen, som et trykk.
Voksen dryppet igjen. Denne gangen på utsiden av hoften, der huden var tynnere. Så på innsiden av låret — en dråpe, to, tre — og hun rykket til, men tauene holdt henne. Benene hennes skalv åpne, og hun kunne kjenne fuktigheten samle seg mellom beina, kjenne stoffet i trusen bli vått og tungt.
Adrian pustet ut. Et rolig, kontrollert utpust.
Så slukket han lysene. Ikke med å blåse — noe metallisk, en hette som ble lagt over. Mørket bak blindfoldet ble enda mørkere, som om det var mulig.
Madressen ga etter. Han satt seg på huk mellom lårene hennes — hun kjente varmen fra kroppen hans, tyngden av ham som presset madrassen ned, lukten av ham som var sjampo og hud og noe treaktig. Hender på innsiden av lårene, varme og faste, åpnet henne ytterligere. Så — tungen.
Først bare en strøk. Langsomt, fra bunnen og oppover, over stoffet i trusen. Hun hørte seg selv puste — raskt, grunt, ustøtt. Så flyttet han stoffet til side, og tungen fant henne — naken, varm, våt, og hun skrek. Ikke et ord, ikke et navn, bare en rå, ufiltrert lyd som ble revet fra henne som noe hun ikke kunne holde tilbake. Tungen jobbet i sirkler, sakte, deretter raskere, deretter sakte igjen, og hun prøvde å lukke lårene men tauene holdt dem spredt, og hun prøvde å røre armene men de var festet over hodet, og alt hun kunne gjøre var å ta imot.
Han bygget henne opp i lag — hver bevegelse med tungen presis, metodisk, som om han leste henne som et partitur. To fingre gled inni henne, og hun kom — hardt, med et skrik som fylte rommet og fikk regnet utenfor til å høres ut som hvisking i sammenligning. Kroppen hennes ristet i bølger, og musklene rundt fingrene hans pulserte, og hun trakk pusten i korte, hakkete støt.
Da det ebbet ut, kjente hun ham kysse innsiden av låret. En gang. To ganger. Mykt, langsomt, som en avslutning på noe som hadde bygget seg opp i tre måneder.
Og bak blindfoldet, med ansiktet vendt mot taket og brystkassen som hevet og senket seg, hørte hun ham smile. Ikke så det — men hun hørte det i pusten, i den lille lyden som kom fra strupen hans, i måten madrassen skiftet da han reiste seg og bøyde seg over henne og la en hånd mot kinnene hennes.
"Perfekt," sa han. "Du er perfekt."
Inspirert av historien? Se våre produkter for fetisj/bdsm
