Regnet hamrer mot persiennene da Sofie hører nøkkelen vri seg i låsen. Messingnøkkelen skraper, tung og metallisk, og hun frynser midt i en slurk vann fra glasset på kjøkkenøya. Hun kjenner skuldrene stramme seg. Det er ikke Liv — Liv er i Berlin, på konferanse, og hun sender meldinger med punktum og smilfjes som om hun dikterer et notat. Den som bruker denne nøkkelen, vet hvordan den skal vris: litt til venstre, så et kort rykk. En som har vært her før.
Døren åpnes, og Mikkel står i gangen. Bredskuldret, mørke jeans, grå t-skjorte som sitter der den skal — ikke stramt, men nok til at stoffet følger linjen over brystet og ned mot magen. En svart sportbag henger over venstre skulder. Høyre hånd bærer en pappeske. Kort hår, markante trekk, og de hvite øynene — nesten gjennomskinnelige i det dempede lyset fra gatelyset som presser seg inn gjennom persiennene. Han lukter regn og varm hud og noe såpestript, som om han har gått lenge i fuktig luft.
"Du er ikke Liv," sier han.
"Nei."
Han ser på henne. På skjorten som henger til midt på lårene, glir nedover venstre skulder. Bomullstruser under. Hun gjør ingen bevegelse for å trekke stoffet opp. Han legger merke til det — hun ser at han legger merke til det — men han sier ingenting. Han trer inn, setter sportbagen fra seg på gulvet ved dørterskelen, papposen på kjøkkenøya.
"Jeg trodde du var i Bergen," sier Sofie.
"Var jeg. Dokumenter og bøker. Skulle hentet dem før i morgen."
Han går forbi henne. Gangen mellom benken og kjøleskapet er smal, og han må vri skuldrene litt for å passere. Hun trekker seg ikke tilbake. Brystet hans er nær nok at hun kjenner varmen fra stoffet, en duft av regn og svette som har tørket inn i bomull. Han åpner kjøleskapet, og det hvite lyset kaster et skarpt felt over underarmene hans, over de hvite øynene som reflekterer lyset som glass. Han tar ut en flaske vann, skrur lokket av, drikker. Adamseplaten beveger seg under huden.
Sofie griper benkekanten. Knokene blir hvite.
"Hun har flyttet kaffekoppen," sier han. Han sier det til kjøleskapet, ikke til henne. Stemmen er flat, men det er noe der — en sprekk i den siste stavingen, et trykk som ikke helt slipper.
"Den står til høyre nå."
"Jeg husker den til venstre for komfyren."
"Det var to dager siden."
Han lukker kjøleskapet. Lyset forsvinner, og rommet faller tilbake til det oransje skjæret og lampen over benken, dimmet til laveste nivå. Stillheten er tung. Regnet slår mot vinduet. Kaktusen i vinduskarmen står urørlig, en liten grønn prikk mot det oransje.
"Vær," sier hun.
"Hm."
"Du kan ikke dra videre i dette."
"Nei."
Han setter vannflasken fra seg. Papirposen står uåpnet på øya. Han ser på den, så på henne. Øynene er uttrykfulle — de hvite irisene fanger lyset fra gatelyset og glitrer, nesten uekte, som om de lyser av seg selv. Hun har sett dem før. Julebord, sommerfester. De har alltid sett for lenge, begge to, og ingen av dem har noen gang sagt noe om det.
"Vin?" spør hun.
"Livs."
"Liv er i Berlin. Hun vet ikke om det."
Sofie går til skapet over benken. Hun må strekke seg, og skjorten glir høyere opp over lårene. Hun vet at han ser. Hun vet at han vet at hun vet. Hun tar to glass og en flaske — en malaysisk shiraz, romtemperert, kjøpt for etikettens skyld og ikke for kvaliteten. Hun korker den opp. Vinen er mørk, nesten svart i dette lyset.
De drikker stående. Hun ved øya, han lent mot kjøleskapet. Avstanden er en meter, kanskje mindre. Regnet hamrer mot persiennene.
"Du husker meg," sier hun.
"Jeg husker alle."
"Det er ikke det samme."
"Nei."
Han tar en slurk til. Vinen farger leppene mørkere. Hun ser på munnen hans, på hvordan den beveger seg når han svelger, og hun vet at han merker det fordi han snur glasset saktere i hånden.
"Du svarte ikke meldingen min," sier han. "Forrige uke."
"Jeg svarte ikke."
"Jeg vet."
"Det er ikke samme sak som å ikke ha lest den."
Han setter glasset fra seg. Tar et skritt nærmere. Nå er avstanden en halvmeter. Hun kjenner varmen fra kroppen hans, lukten av regn og hud og den såpestripte undertonen som sitter i stoffet på t-skjorten. Han ser ned på henne. Hun er lavere enn ham, og vinkelen gjør at de hvite øynene virker større, nesten usselt klare.
"Du flyttet kaffekoppen," sier han igjen.
"Ja."
"Hvorfor?"
"Fordi jeg kunne."
Han løfter hånden. Langsommere enn nødvendig. Fingertuppene finner skulderen hennes — den blottede, der skjorten har glidd ned. Berøringen er lett, bare spissene av fingre mot hud, men hun slutter å puste et sekund. Han stryker oppover, langs kragebeinet, og hun kjenner at noe i magen trekker seg sammen, en varm stramning som hun har kjent før, ved julebord og sommerfester, som hun har dyttet ned og ignorert og latt ligge.
"Mikkel."
"Ja."
"Du burde kanskje—"
"Kanskje."
Han bøyer seg ned. Munnen hans finner hennes. Vinen på leppene hans er mørk og tørr og varm, og hun åpner munnen før hun har bestemt seg for det. Tungen hans møter hennes, og det er ikke forsiktig — det er en langsom, dypt press som smaker av shiraz og regn og noe som har ventet. Hennes hånd finner t-skjorten hans, griper stoffet over brystet, og hun trekker ham nærmere. Ryggen hennes treffer kjøkkenøya. Glasset med vin står ubrukt ved siden av, og hun velter det nesten da hun heiser seg opp på benken, beina åpne, knærne mot lårene hans.
"Faen," sier hun inni munnen hans.
Han trekker seg ikke tilbake. Hendene hans finner lårene hennes, stryker oppover under skjerten, fingrene mot bomullen, mot varmen som samler seg der. Hun kjenner hvordan hun trekker pusten, hvordan brystet hever seg, hvordan alt i henne lener seg inn mot hans hender.
"Du har tenkt på dette," sier han. Stemmen er lavere nå, ruere, og sprekkene er der — i konsonantene, i pusten mellom ordene.
"Svar meg ikke med spørsmål."
"Det var ikke et spørsmål."
Han kysser henne igjen. Hardere. Tennene hans finner underleppen hennes, en bitt som sender et jag gjennom kroppen hennes, ned gjennom magen, mellom lårene. Hun griper nakken hans, fingrene i håret, og trekker ham mot seg. Hans hånd glir høyere, og fingrene presser mot bomullstrusene, mot fuktigheten som har samlet seg der, og hun hører seg selv — et lite, utrolig lyd, et stønn som bryter stillheten mellom regnslagene.
"Her?" spør han.
"Her."
Han trekker trusene til side. Fingrene hans er varme og røffe mot henne, og hun gisper når han finner henne — våt, åpen, klar. Han stryker oppover, sirkulerer, og hun kaster hodet tilbake, munn åpen, pusten kort og hard. Hans andre hånd griper hoften hennes, holder henne på plass på benken. Hun kjenner hvordan han jobber seg inn i henne — én finger, så to, og hun knuger rundt dem, og lyden som kommer fra henne er skitten og desperat.
"Mer," sier hun.
"Jeg vet."
Han trekker fingrene ut. Hun hører lyden — våt, tydelig, et sug som bryter stillheten. Han åpner jeansene, og hun ser ham, hard, tykk, og hun vet at hun har ventet på dette siden det første julebordet, siden den første sommerfesten, siden hun så de hvite øynene hans over en øl og tenkte: ikke nå, ikke ennå.
Han presser seg inn i henne. Langsomt, jevnt, og hun griper benkekanten igjen, knokene hvite, og lyden som bryter fra henne er et skrik som hun prøver å holde tilbake og ikke klarer. Han fyller henne, strammer henne, og hun kjenner hver centimeter, hvert pulsslag gjennom ham.
"Faen, Sofie."
"Ikke stopp."
Han beveger seg. Jevnt først, så hardere. Benken rister under henne. Glasset velter, vinen renner over den hvite flaten, mørk som blod i det oransje lyset. Hun har beina rundt hoftene hans, hælene presset mot baken hans, trekker ham dypere for hvert støt. Pusten hennes er kort, hard, og hun hører ham — lav, jevn, kontrollert, men med sprekkene nå, i hvert utpust.
"Jeg kommer til å—"
"Gjør det."
Han kommer inni henne. Hun kjenner ham — pulserende, varm, fyllende — og det sender henne over kanten. Hun kommer rundt ham, kroppen bøyer seg, ryggen buer, og alt i henne klemmer og trekker og suger. Lyden hun lager er ikke pent, ikke kontrollert, et rått skrik som fyller kjøkkenet og drukner i regnet.
De blir stående. Han i henne, hun på benken, pusten deres synkronisert. Regnet fortsetter. Vinen renner over benken, ned på gulvet.
Neste morgen sitter Sofie på kjøkkenøya med en kaffekopp i hånden. Den står til venstre for komfyren. Mikkel står ved vinduet, ryggen til, og ser på regnet som har slaknet av til en tåkete dusk. Sportbagen står pakket ved døren. Papirposen er åpnet, tom.
"Var dette—" begynner hun.
"Nei."
"Du vet ikke hva jeg skulle si."
"Jo."
Han snur seg. De hvite øynene er klare i morgengråheten. Han sier ingenting mer. Hun drikker kaffen. Kaktusen står i vinduskarmen. Tallerkenene på hyllen er fortsatt vendt samme vei — tre stykker, i perfekt rekke.
"Kaffekoppen," sier han.
"Hva med den?"
"Den står til venstre igjen."
Hun ser ned i koppen. Ser på ham. De hvite øynene holder blikket hennes, og hun vet at hun ikke har svart på meldingen hans, og at hun kommer til å svare nå, og at det ikke er et ord hun trenger for å gjøre det.
"Blir du?" spør hun.
"Nei."
"Men?"
"Men."
Inspirert av historien? Se våre produkter for par
